Codex Alimentarius
Av: Sverre Paaske 2008-03-21

Codex Alimentarius snakkes og diskuteres det mye om i helsesammenheng. Særlig blant de som er bevisst på sin egen helse og som ønsker å velge sin egen helsefremtid. Denne Codexen skremmer vannet av meg og jeg frykter for at myndighetene snart bestemmer hvilken farge jeg skal ha på mine underbukser.

 

Codex Alimentarius er et begrep.
Er det mulig å forstå hva Codex egentlig er og gjør? Fritt Helsevalg har oversatt
hele forordet til Scott Tips' bok om Codex: CODEX ALIMENTARIUS, GLOBAL
FOOD IMPERIALISM.

Så, kjære leser, ved å lese dette kommer du til å ha en fin forståelse
for hva vi snakker om når vi kritiserer Codex, som ser ut til å bli en
blåkopi av EU-direktivene.

Fornuftig styring av myndighetene?
For å illustrere en liten del av det Codex ser ut til å leve opp etter
(EU), nevner vi dette:

EUs kosttilskuddsdirektiv (JA, Norge er kjent for å
implementere det EU kommer med, så det angår deg like mye som EU-borgere) ser det ut til at maksdosen som vurderes for betakaroten, kan bli mindre enn du får i deg via to gulrøtter, mens for selen kan det være mindre enn for to-tre paranøtter.

Hvis myndighetene er overbevist om at disse nivåene i kosttilskudd er
skadelige, hvorfor begrenser de ikke da lovlig salg av gulrøtter og
paranøtter, eller i det minste krever advarsel på pakningen?

Grunnen er at de utmerket godt vet at de naturlige formene for
næringsstoffer, som blir underlagt restriksjoner basert på til dels
tilfeldige sikkerhetshensyn mht. syntetiske former, ikke bare er svært
trygge, men også verdifulle i doser langt over de foreslåtte maksdosene.

Selve tittelen, CODEX ALIMENTARIUS, GLOBAL FOOD IMPERIALISM, kan få enhver til å rygge tilbake, og tenke konspirasjonsteori.  Men dette er ikke konspirasjonsteori. Dette er konspirasjon.

Eller for å si det på en annen måte, dette er mektige økonomiske interesser, både innen matindustrien og farmasøytisk industri, som bruker blåøyde (eller medkonspiratoriske) politikere og byråkrater til å sikre sin maktposisjon – og sin profitt – under dekke av å "beskytte forbrukeren" og fjerne handelsbarrierer.

Det siste kan nok de fleste støtte, men ser man på det andre elementet, forbrukerbeskyttelsen, må man undre seg. Og enhver vettug sjel vil føle sin frihet truet.

Codex Alimentarius, latin for "matkode", er en stor organisasjon og gjør mye bra arbeide. De lager standarder og retningslinjer for handel med matvarer. Men når det gjelder kosttilskudd, helsepåstander, genmodifisert mat og andre områder som har innvirkning på vår helse og vår frihet, er det god grunn til å rope et varsku.

Boken tar for seg den større sammenheng, men fokuserer helt klart på "Codex retningslinjer for Vitaminer og Mineraler i Kosttilskudd". For det er her den største helsefrihetstrusselen ligger gjemt. For enkelhets skyld, tenk på denne retningslinjen som en global versjon av EUs kosttilskuddsdirektiv, det er ikke så veldig langt fra sannheten.  Retningslinjen skal kun gjelde land der kosttilskudd (i første omgang vitaminer og mineraler) er regulert som mat. Dette er verdt å tenke litt på ... for det gjelder altså ikke i land der kosttilskudd allerede er regulert som medisin. Og bedre kan vel ikke det ultimate – og skjulte – hensikt beskrives.

Forbrukerbeskyttelse?
Behøver forbrukerne beskyttelse mot kosttilskudd, som allerede – hele gruppen – er noe av det tryggeste det er mulig å putte i munnen? Rent bortsett fra de helsefremmende og terapeutiske effekter av næringsstoffer i tilskuddsform.

Codex tenker berøve deg din helsefrihet og drakonisk regulere lovlig tilgang til sunne og effektive kosttilskudd verden over.  Dette er ingen overdrivelse, det er sannheten.

Det dreier seg om grunnleggende rettigheter: helse og frihet. Hvorfor vil politikerne ta fra oss disse?

Nedenfor  følger bokens forord på norsk:

FORORD

Av Scott Tips

(oversatt av Jan Klyve)

HVA ER CODEX?

Som så ofte er tilfelle med myndighetsprogrammer og de angivelig gode intensjoner som erklæres i sammenheng med dem, er følgene av disse programmene og den resulterende effekt for det enkelte menneske som berøres av dem, nesten uten unntak negative. Enten det dreier seg om de amerikanske myndighetenes mer enn 35 år gamle "krig mot kreft" eller den like langvarige og like mislykkede "krig mot narkotika", for eksempel, har den massive økningen i skattepenger som er brukt på problemet ikke resultert i noen kur eller løsning, men bare mer byråkrati, mer tunnelsyn med hensyn til hvilken vei man skal gå, og et mål som stadig synes lenger unna og utenfor rekkevidde.

Det er kanskje det beste eksempel på "loven om utilsiktede konsekvenser". Denne naturlov (som sier at en aksjon eller et program vil ha den motsatte effekt - eller i det minste uventede effekter – i forhold til intensjonen) ser ut til å forfølge myndighetstiltak uansett hva de måtte være.  Og Codex Alimentarius, et internasjonalt program på myndighetsnivå, er ikke noe unntak fra denne loven.

Codex Alimentarius er i virkeligheten et nobelt prosjekt. Ideen – i hvert fall ideen slik den presenteres for publikum – har vært at land over hele verden skulle vedta ensartede matstandarder som ville tillate fri og uhindret flyt av matvarer  landene i mellom - og frem til forbrukerne. Dette er en ide som mange av oss kan være enige i og til og med omfavne. Men, som du vil lese i denne boken, kommer den faktiske implementering av dette rosverdige ideal til kort i forhold til selve idealet. I virkeligheten har implementeringen av dette idealet motsatt effekt av hva som var  dets uttrykte hensikt.

 Matkoden

Codex Alimentarius er latin og betyr "matkode". Den er – og vil bli (siden prosessen fortsatt pågår), et sett med standarder som dekker mange ulike matkategorier. Codex Alimentarius kommisjonen er det internasjonale organ som etablerer disse globale handelsstandardene for mat. Opprettet i 1963, som resultat av resolusjoner som ble vedtatt under en konferanse i FNs organisasjon for ernæring og landbruk  (FAO) i 1961, og nå drevet i fellesskap av verdens helseorganisasjon (WHO) og  FNs organisasjon for ernæring og landbruk  (FAO), Codex har 27 aktive komiteer som tar seg av ulike mat- og matmerkingsspørsmål, fra fisk og morsmelkerstatning til tilsetningsstoffer og grønnsakproteiner. Og hver av komiteene har et eget vertskapsland, som holder både formann og møtested i dette landet.

 

Kommisjonens erklærte mål er å fremme og beskytte almenhetens helse. Dette følger av FAOs eget erklærte mål, nemlig å "oppnå mattrygghet for alle" og dens ønske " å sikre at menneskene har regelmessig tilgang til nok mat av høy kvalitet til at de kan leve aktive, sunne liv". Gjennom etableringen av verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1995, og den påfølgende opprettelse av ulike handels- og andre avtaler, har et ytterligere mål fremkommet, nemlig å fjerne handelsbarrierer.

Komiteen som arbeider med kosttilskudd er den med den plagsomt lange forkortelsen: Codex Committee on Nutrition and Foods for Special Dietary Uses (CCNFSDU). Tyskland er vertslandet, og formannen er tysker. Vanligvis møtes CCNFSDU i eller i nærheten av Bonn,  i November hvert år, men møtet i 2006 fant sted i Chiang Mai, Thailand som en gest overfor den tredje verdens følelser.

 

Som navnet indikerer, dekker CCNFSDU en rekke punkter i sine møter, inkludert den alltid kontroversielle standarden for morsmelkerstatning, retningslinjer for fiber i mat, forslag til påstander om næringsstoffinnhold, og risikoanalyse. Formannen i CCNFSDU er Dr. Rolf Grossklaus, en tysk funksjonær, som utøver atskillig kontroll over fremgangsmåten og som bare sjelden møter motstand fra de tilstedeværende delegater, og da også bare hvis han har vært spesielt nedlatende.

Delegatene til disse komitémøtene er nesten universelt offentlige byråkrater og funksjonærer, i stor grad uten kontakt med interessene til forbrukerne de gir seg ut for å representere. Den amerikanske delegasjonen, for eksempel, består av en representant for FDA (Food and Drug Administration), hennes assistent (nok en FDA-ansatt), samt et utvalg industrirepresentanter, som FDA lytter til – eller ikke – avhengig av hvis interesser de representerer. For å sikre at disse privatpersonene som utfyller den amerikanske delegasjonen er tilstrekkelig kneblet, krever FDA at de undertegner et skjema, hvorved de lover å ikke drive lobbyvirksomhet mot andre lands delegater i disse møtene.

I to år var jeg selv medlem av den amerikanske delegasjonen ved CCNFSDU-mötene i Berlin. Jeg fikk erfare at de synspunkter jeg uttrykte på vegne av National Health Federation (NHF), en ikke-profitt helsefrihetsorganisasjon som representerer synspunktene til tusener av pro-kosttilskudd og pro-helse mennesker, stort sett falt for døve ører.

Det var ikke før i 2002, da USAs sjefsdelegat, Dr. Elizabeth Yetley, nektet å la meg fortsette som medlem i delegasjonen at jeg ble tvunget til å søke om offisiell Codex-status som ikke-statlige organisasjon (International Non-Governmental Organization, INGO) for NHF, og således kunne delta på  – og tale i – CCNFSDU- og andre Codexmøter, fri fra FDAs håndjern. I virkeligheten er det takket være Dr. Yetleys avslag, som virket stikk i mot sin hensikt,  at NHF begynte å ha en effekt i Codex-møtene. Ofte, når NHF har talt i møtene, har det vært fullstendig på tvers av USAs posisjon, en posisjon NHF finner å være stikk i strid med de frihetsprinsipper som USA er grunnlagt på.

Retningslinjene
Til tross for den ofte bitre første-verden-mot-tredje-verden kampen om morsmelkerstatning, var det først i 1994, da den mer direkte tok opp spørsmålet om vitamin- og mineraltilskudd, at denne komiteen ble ytterligere beryktet, og ble fokusobjekt for helsefrihetsaktivister verden over. Med det begynte den arbeidet med å etablere en "retningslinje" hvis intensjon var å styre den internasjonale handelen med vitaminer og mineraler.

Det er interessant at disse Codex ”retningslinjer for vitamin- og mineraltilskudd" er ment å skulle gjelde kun i de land der kosttilskudd er regulert som mat. Der de allerede er regulert som medisiner, som i det tilskuddshatende Norge, er disse retningslinjene mer en kuriositet enn noe av stor viktighet. Så spillet er rigget helt fra starten. I en byråkratisk versjon av kron og mynt, vil disse retningslinjene fremtvinge strengere kontroll med både kvaliteten på, og tilgjengelighet av, kosttilskudd som omsettes som mat, mens de ikke vil ha noen effekt der kosttilskudd er klassifisert som medisin.

NHF – sammen med Sør-Afrikas frihetselskende delegat, Antoinette Booyzen – kjempet hardt for å forhindre – eller i hvert fall bremse - etableringen av disse nylig vedtatte retningslinjer for vitamin- og mineraltilskudd. Helt tydelig bygget på modellen fra EUs kosttilskuddsdirektiv fra 2002, står disse retningslinjene for en helsefrihetsfiendtlig og byråkratvennlig tilnærming til naturlige substanser, som gir seg ut for å beskytte liv og helse gjennom strenge restriksjoner på salg av, og informasjon om, vitaminer og mineraler. Men, ved å gjøre helsefremmende informasjon om vitaminer og mineraler nærmest umulig å tilegne seg, og ved å begrense forbrukernes tilgang til helsefremmende vitaminer og mineraler i doser som faktisk kan ha en fysiologisk effekt, har disse sikkert velmenende lovgiverne sikret de fremtidige generasjoners uhelse.

Vant til en toksikologisk modell når de skal forholde seg til substanser de vet lite om, og således ikke "stoler på", maler disse Codex-byråkratene alt ting i sin vei med en svært bred pensel, og samme farge. Her igjen er "loven om utilsiktede konsekvenser" i virksomhet.          .

I november 2004, på CCNFSDU-møtet i Bonn, var den sydafrikanske delegasjonen og National Health Federation de eneste delegasjoner som motsatte seg komiteens godkjennelse av disse strenge retningslinjene. I henhold til Codex prosedyreregler, skulle da  retningslinjene fremlegges for Codex Alimentarius kommisjonens neste regulære møte i Roma, for endelig gjennomsyn og godkjennelse. Således var det at, ved Codex Alimentarius kommisjonens i Roma i juli 2005 (med Mrs. Booyzen fraværende), NHF var de eneste – blant bokstavelig talt hundrevis av deltagere – som sto frem og opponerte mot kommisjonens vedtak av retningslinjene.

Det er dog viktig å huske at disse retningslinjene, for øyeblikket, ikke er noe annet enn en ramme, og at de maksimum tillatte øvre doser skal fylles inn gjennom en risiko-vurderingstilnærming. Som alltid  redd for vitaminer og mineraler, som de aldri har forstått, anstrenger europeerne seg for å sette lokk på de maksimum tillatte dosene. Og, isteden for å opponere mot denne tvangstrøyen, er amerikanerne, kanadierne og mange andre ikke bare villige til – men til og med ivrige etter -  å være fødselshjelpere for denne prosessen.

Selv om denne fødselsprosessen fremdeles vil pågå i noen år, er dette, på lovgivernes tidsskala, kun et øyeblikk. Sett med våre øyne beveger byråkratene seg med isbreens hastighet, men i deres merkverdige Einsteinske univers er de få årene som gjenstår til retningslinjens ramme er fylt i, en hjertehamrende rakettferd til stjernene.

Harmonisering
Men hva mange helsefrihetsaktivister over hele verden for lengst har innsett er at disse eufemistisk benevnte "retningslinjer" ikke bare vil bli brukt  til å ekskludere amerikanske høydosetilskudd fra det europeiske markedet, men også, direkte eller indirekte, eller via eksemplets makt, til å kvele det innenlandske (amerikanske) tilskuddsmarkedet gjennom en utjevningsprosess som kalles harmonisering.

Det er viktig å merke seg at harmonisering av matstandarder ikke bare er en Codex-prosess, men er en veloverveid  og planlagt prosess, sammensatt av en rekke traktater, overenskomster og håndtrykk lovgivere i mellom, som, når alt er på plass, vil gjøre det så godt som umulig for et hvilket som helst lands borgere å riste av seg denne tvangstrøyen. Disse harmoniseringsprosessene inkluderer, men er ikke begrenset til, verdens handelsorganisasjon (WTO), Avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen), Avtalen tekniske handelsbarrierer (TBT-avtalen), det Nord-Amerikanske Frihandelssamarbeid (NAFTA) mellom Canada, Mexico og USA, den Sentralamerikanske frihandelsavtalen (CAFTA), Trilateral Cooperation erklæringen (Charter) mellom USA, Mexico & Canada, og den planlagte Nordamerikanske Union(NAU).

Og hvis du fremdeles lever i den illusjon at en hvilken som helst myndighet, men spesielt de amerikanske myndighetene, støtter helsefrihet eller er en beskytter av helsefrihetsrettigheter på noen som helst måte, behøver du bare å se på hva FDA sier og gjør. Dette byrået har ikke bare uttrykt sin intensjon om å harmonisere amerikansk lov og regulering med internasjonale standarder, men har handlet på verdens scene i årevis for å oppnå nettopp dette. Det spiller ingen rolle for FDA at Dietary Supplement Health and Education Act of 1994 (DSHEA) ble vedtatt av kongressen for å beskytte visse av amerikanernes helsefriheter. FDA har alltid hatet denne loven, som fratok dem dere vilkårlige håndhevelsesmakt (men ikke, som det ofte hevdes, deres reguleringsmakt), og har innsett at selv om de ikke direkte kan oppheve DSHEA, kan de – og vil de – omgå den via harmonisering med frihetsfiendtlige regler, regulering og "retningslinjer".

Det er ikke dette forordets hensikt å forklare hvordan denne harmoniseringsprosessen vil påvirke det nordamerikanske og det globale markedet generelt, og kosttilskuddsmarkedet spesielt, men heller, gjennom den påfølgende artikkelsamling – skrevet som de er av mange av de menneskene som har fulgt med i, diskutert og skrevet om Codex gjennom en årrekke – å gi deg en dypere forståelse av at det som mange har innsett og hevdet ikke er noe annet enn et nett som langsomt senkes ned over våre kollektive hoder, til beste for noen få.

Mange har hevdet at Codex et eller annet sted på veien ble kapret av økonomiske interesser som har diametralt motsatte interesser enn forbrukernes sanne helseinteresser. Ved å bruke propagandistiske begrep som "behovet for å beskytte forbrukernes helse", har disse kommersielle interessene alliert seg med offentlige byråkrater med naturlig tendens i retning av fremtidsskrekk, for å undertrykke den raskt voksende kosttilskuddsbruken. Finnes det noen bedre måte å  eliminere konkurransen enn å undertrykke den gjennom lovens og reguleringens håndjern? Den farmasøytiske industri, med et globalt marked verdt mer enn 600 milliarder dollar, vil handle, og har handlet, for å beskytte sine kommersielle interesser.

Aktørene
Som det vil fremgå klart når du leser denne artikkelsamlingen, er det mange aktører i dette dramaet. Mens Sepp Hasslberger, en tysker som bor i Roma, trolig var den første som, på personlig nivå, fikk satt oppmerksomhetens søkelys på Codex-trusselen, og mens National Health Federation begynte å følge Codex på avstand i 1995-1996, var det John Hammell fra International Advocates of Health Freedom (IAHF) – så vidt jeg vet – som var den første som offentlig ringte med alarmklokkene i 1996 med sin aller første artikkel om temaet, også gjengitt her i boken.

 

Omtrent på samme tid begynte Suzanne Harris, en Kansas City basert journalist med universitetseksamen i jus og statsvitenskap etter forslag fra, og delvis finansiert av, NHF å rapportere om de internasjonale Codex-møtene. Hennes undersøkelser og artikler hjalp også til å utdanne mange av oss om det som skjedde i Codex.

Det gjorde også Dr. Mathias Rath og hans organisasjon, som ikke bare hadde fulgt med i Codex-møtene, men aktivt demonstrert mot dem, med store folkemengder, store plakater og taler. Til Dr. Raths kreditt, pøste han mye av sine personlige penger inn i kampen mot Codex-restriksjonene for vitaminer og mineraler.

Så, i 2000, da jeg tilbrakte mye av min tid i Europa, foreslo jeg for NHFs president, Maureen Kennedy Salaman, at NHF skulle begynne å sende meg til CCNFSDU-møtene i Berlin. Uten et sekunds nøling sa hun seg enig, og dermed var veien påbegynt frem mot NHFs regelmessige deltakelse i hva som til da kun hadde vært observert og rapportert. I juni 2000 deltok jeg i mitt første Codex-møte, og skrev en rapport – som er med i boken – om hva som hadde hendt. Tilfeldigvis, og selv om jeg ikke traff dem på dette første Codex-møtet, var både Sepp Hasslberger fra LaLeva og Tamara Thèrésa Mosegaard fra MayDay tilstede, for første gang, som medlemmer i sine respektive lands delegasjoner.

Det påfølgende års møte i Berlin (møtetidspunktet var da flyttet til høsten),  så begynnelsen på American Holistic Health Associations (AHHA) engasjement, med både Susan Negus og Suzan Walter tilstede i flere møter, hvorfra de rapporterte sine respektive observasjoner og konklusjoner.

Mange andre har siden den gang blitt inspirert til å gjøre seg kjent med og bli involvert i Codex. Blant disse er Paul Anthony Taylor fra både NHF og Dr. Raths organisasjon (som deltok første gang i 2003), Diane Miller fra National Health Freedom Coalition, Carolyn Dean fra Friends of Freedom International, Brenna Hill fra American Association for Health Freedom, og noe senere, Robert Verkerk fra Alliance for Natural Health. Om det er andre som ikke er kommet med i boken, så er ikke det på noen måte av ringeakt, men er trolig mer en gjenspeiling av min hukommelse, eller mangel på sådann.

Av viktighet er at den prisbelønte filmskaperen Kevin Miller skrev, filmet og produserte en utmerket dokumentar om Codex Alimentarius med tittelen We Become Silent, der noen av dem som er nevnt ovenfor er med, og som presenterer mye informasjon om Codex på en lærerik og underholdende måte. Den Oscarbelønte skuespillerinnen Dame Judi Dench er filmens forteller.

Samtidig inkluderer Codex-dramaet andre aktører, som CCNFSDU-formannen Dr. Rolf Grossklaus, EUs Codex-representant Basil Mathioudakis, USA/FDAs delegat Dr. Elizabeth Yetley og hennes etterfølger Dr. Barbara Schneeman, Dr. John Hathcock fra Council for Responsible Nutrition, James Turner og James Gormley fra Citizens for Health, og International Alliance of Dietary Food Supplement Associations (IADSA).  Disse personer og organisasjoner har spilt store roller i Codex-møtene, eller på annen måte deltatt, og har ofte krysset sverd med forfatterne av denne boken.

Sist, men ikke minst, må nevnes en meget viktig aktør i Codex, den sørafrikanske delegaten Antoinette Booyzen. Det var Mrs. Booyzen som, med stort mot og vanligvis alene blant de nasjonale delegasjonene (selv om NHF støttet henne), sto frem og konfronterte formannens og mange andres sinne, til og med latterliggjøring, for at hun våget og ta standpunkt i favør av enhvers rettighet til å utøve sin rett til å spise sunn, ernærende mat og kosttilskudd. Hennes uforferdede mot i disse møtene var en inspirerende og ikke sjelden foreteelse.

 Hva vil fremtiden bringe?

Selv om Codex Alimentarius kommisjonen har vedtatt retningslinjene, er det fremdeles to arenaer der helsefrihetsdramaet vil utspille seg. Dette er det to arenaene som krever mest oppmerksomhet.

Først, ettersom retningslinjene ikke er noe annet enn et rammeverk, har de ingen anvendelse før maksimumsdosene er fastsatt gjennom anvendelse av risikoanalyse og risikovurdering. Så kampen her blir om hvor høyt vitamin- og mineraldosene skal settes. Helsefrihetsstyrkene agiterer for høyest mulige nivåer, og pro-farma interessene ønsker å begrense nivåene (og således effektiviteten) mest mulig.

Vitenskapen er på helsefrihetforkjempernes side, men det fabelaktige ved vitenskap blandet med politikk er at den lett kan manipuleres til å si nøyaktig hva manipulatorene vil at den skal si. Fremtiden vil vise om sannhet og vitenskapelig integritet vinner dagen, eller om politikken som vanlig får bestemme.

Den andre arenaen er hvordan retningslinjene vil bli anvendt lokalt, innenfor de enkelte lands grenser; det som altså kalles "harmonisering". Landene står allerede i kø, som lemen i blind aksept, uansett hvilken Codex-klippe de måtte bli tvunget til å kaste seg ut fra.

Akkurat som med utviklingen av Codex-standardene, er ikke harmonisering heller bare en prosess, men har faktisk blitt et tenkesett. Mangfoldige land, institusjoner og enkeltmennesker har akseptert harmonisering som noe uunngåelig. I en mental tåke som kan minne om en cyborg-liknende "motstand er nytteløst" tilstand, har de sluttet å spørre om harmoniseringens verdi, eller å sammenlikne fordelene med ulempene, og spesielt å vurdere om det muligens kunne finnes en langt bedre måte å håndtere de helsespørsmål de står overfor.

Det har ofte vært sagt at om man vil kjenne fremtiden må man se til fortiden. Det er av denne grunn, at Foundation for Health Research – med spesiell tillatelse fra forfatterne hvis arbeider er med i boken – har samlet og publisert det følgende artikkelsettet mellom to permer, så du, som leser, kan se og følge hvordan tankene om dette viktige Codex-spørsmålet har utviklet seg over tid, et spørsmål som dypt vil berøre helsen til hver og en av oss i årene som kommer.

 Scott C. Tips

President, Foundation for Health Research

_________________________________________________________________________________

Dine kommentarer eller tips send til  post@medforsk.com